I august i fjor var det store oppslag i media om et callsenter som hadde samlet inn ca. 29 millioner kroner til ideelle formål, mens toppen 564 000 kroner faktisk gikk til disse formålene.

Forbrukerombudet anmeldte forholdet som bedrageri. Saken viser at nordmenns giverglede er stor, men at vi dessverre gjerne gir uten at vi vet sikkert hva pengene våre går til.

Hedmarken Tingrett har nå ilagt to personer konkurskarantene etter konkursen i det samme callsenteret som er omtalt ovenfor. Callsenteret som samlet inn penger på vegne av frivillige organisasjoner, skal ifølge styrelederne ha hatt en avtale om at 80 % av bidragene som ble samlet inn over telefon skulle tilfalle callsenteret, mens 20 % skulle tilfalle de frivillige organisasjonene. Retten går langt i å antyde at andelen som tilfalt de frivillige organisasjonene til tider var enda mindre. I kjennelsen fra Hedmarken Tingrett uttales følgende om Callsenterets praksis: «Det synes i høyeste grad tvilsomt om telesalgsselskapene ville klart å
generere nevneverdig av inntekter til de forskjellige innsamlingsaksjoner, hvis kundene hadde vært kjent med den reelle inntektsfordelingen mellom organisasjoner og telesalgsselskaper.» Kjennelsen vil trolig bli anket.

Innsamlede penger som ikke går til det formål giverne har trodd eller forutsatt er dessverre et problem også utover bedrageritilfellene.

Mange ideelle organisasjoner samler inn penger gjennom telefonhenvendelser. For å drive innsamling eller salg av lodd via telefon kjøper organisasjonene gjerne tjenester fra firma som har telefonsalg som virksomhet, såkalte callsentre. Callsenteret driver kommersiell forretningsvirksomhet, og tar naturlig nok en del av kaken som betaling for den jobben de gjør. Hvor stor del av midlene som til slutt havner hos den ideelle organisasjonen er som oftest uvisst for den som gir. En forbruker som blir ringt opp med spørsmål om å gi penger, vil normalt ikke ha noen grunn til å mistenke at det faktisk er en kommersiell aktør som
ringer. Organisasjonen får dermed lettjente penger, men ofte bare en brøkdel av det som er blitt samlet inn i deres navn.

Slik situasjonen er i dag kan det stilles klare spørsmålstegn ved egnetheten av telefon som innsamlingskanal. Flere organisasjoner har tatt konsekvensen av dette og bruker ikke telefonsalg ved innsamling. Innsamlingskontrollen, som arbeider for større åpenhet omkring pengeinnsamlinger, har også ved flere anledninger uttrykt tvil om telefonsalg er egnet som innsamlingskanal.

Det er naturlig å spørre seg om det ikke finnes en grense for hvor lite som kan gå til det oppgitte formålet for at en innsamling skal være lovlig. Innsamlingskontrollen, som fungerer som et kvalitetsstempel for organisasjonene, krever at minst 65 % av innsamlede midler over
en treårsperiode skal gå uavkortet til det angitte formål. Det er derimot frivillig å være tilknyttet Innsamlingskontrollen, slik at mange opererer utenfor tilsyn og kontroll. Ren innsamling faller dessuten utenfor markedsføringsloven og Forbrukerombudets tilsyn.

I Kapital nr. 7 2010 er en stor aktør i telefonsalgsbransjen konfrontert med problemstillingen. Aktøren uttaler at det må være uinteressant om innsamleren gir 20, 30 eller 100 prosent av midlene til formålet «så lenge man gir såpass at prosjektet blir gjennomført». Aktøren mener
altså at nordmenn som gir 1000 kroner til et godt formål ikke bryr seg om det er 200 eller 1000 som faktisk kommer de «trengende» til gode. Etter mitt syn er det større grunn til å tro at pengene ville blitt gitt gjennom andre kanaler dersom giverne visste at 80 % av det man gir over telefon ikke tilfaller formålet.

Det er et problem at giverne ikke får vite hvor stor del av bidraget som forsvinner før det når formålet. På spørsmål om det har betydning å opplyse giverne om hvor stor andel av de innsamlede midlene som faktisk går til formålet svarer aktøren i ovennevnte artikkel at dette er «konkurransesensitiv informasjon». Han viser til at «dette er en normal forretningsdrift» og sammenligner det med at Ole Robert Reitan ikke opplyser hvilke marginer han tar på sine dagligvarer.

Dette kan imidlertid ikke sammenlignes etter min mening. En forbruker som handler dagligvarer hos Reitan er interessert i hva han får for pengene, altså pris, kvantum og kvalitet. De færreste handler på Rema med det hovedformål å donere penger til Reitan-familien.

Hvis man til sammenligning skal gi penger til et veldedig formål, kan man sammenligne størrelsen på gaven man gir med «prisen» man betaler og det som blir brukt på formålet med «varen» man mottar. Å betale 1000 kroner for at 200 kr skal doneres til formålet blir som å kjøpe melk på Rema for 100 kr og sitte igjen med to liter. De fleste ville følt seg grundig lurt av en slik handel.

Å betale et callsenter kr. 800 for å få gi en gave på kr. 200 er en pris man overfor giverne ikke kan forsvare å holde hemmelig.

Det bør derfor etter min mening stilles krav til at det ved innsamling av penger alltid opplyses hvor mye som når fram til formålet.

Inntil dette er under bedre kontroll bør oppfordringen være klar: Søk selv etter informasjon om organisasjoner eller formål du ønsker å gi støtte til, ta selv kontakt med dem og gi det beløpet du ønsker direkte til organisasjonen – da monner det bedre!

Av forbrukerombud Gry Nergård