1 Innledning
Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår er i overensstemmelse med markedsføringslovens bestemmelser. Markedsføringsloven kommer til anvendelse på all markedsføring og alle kontrakter som er rettet til norske forbrukere. Loven er teknologinøytral, og således godt rustet til å takle konvergenssituasjonen. Riktignok må lovens bestemmelser ta hensyn til hvilket medium markedsføringen kommer til uttrykk i, og avtalevilkårenes vil kunne vurderes forskjellig alt etter hvilken vare eller tjeneste som selges. Grunnprinsippene vil likevel være de samme, og gjennom forhandlinger med næringslivet kommer vi som regel frem til rimelige løsninger for alle parter. Hvor dette ikke lykkes vil FO kunne gi innspill til lovgiver om hva som eventuelt bør reguleres særskilt.

Det er positivt at det i utvalgets utredning er en kartlegging og analyse av elektroniske informasjonstjenester og at det foreslås en regulering som bl.a. vil understøtte utviklingen av nye tjenester og tilrettelegge for virksom konkurranse. En effektiv konkurranse vil normalt føre til reduserte priser og økt produktutvikling. Fra et forbrukerståsted er det i tillegg viktig at sikkerhetsmessige aspekter ivaretas samtidig som vilkårene for tjenestene er rimelige og balanserte. Forbrukeren må på reelt og informert grunnlag kunne vurdere ulike tilbud i markedet. Slik jeg ser det er det en svakhet ved utredningen at forbrukerhensynene i liten grad er bearbeidet.

Elektroniske informasjonstjenester har de senere år vært et prioritert arbeidsområde hos Forbrukerombudet. Med utgangspunkt i tilsynet med avtalevilkår i markedføringslovens § 9a er kontraktene til de største teleoperatørene vurdert og ferdigforhandlet. For tiden er internettkontrakter til behandling, i tillegg til at det pågår forhandlinger med kabel- og paraboloperatørene. Forbrukerombudet fører også tilsyn med at markedsføring ikke skal være urimelig, villedende eller utilstrekkelig veiledende, jf. mfl. §§1-5, og har også på dette området behandlet en rekke saker i tilknytning til elektroniske informasjonstjenester.

Min erfaring fra håndhevingen av markedføringsloven er at mange aktører søker å hindre kundenes mobilitet i markedet ved å benytte metoder for å binde kundene. Dette kan for eksempel medføre at det gis gunstige tilbud med lange bindingstider som kan være vanskelige for kundene å se konsekvensene av. Dette ikke minst på grunn av den stadige produktutvikling på dette området. Markedsrådet fant en bindingstid på 3 år for mobiltelefon som urimelig og i strid med mfl. § 9a. Avgjørelsen ble bl.a. begrunnet med at forbrukeren blir avskåret fra å nyttiggjøre seg nye og bedre tilbud og at dette særlig gjelder telesektoren der konkurransesituasjonen kan gi kundene bedre vilkår.

Jeg ser også en utvikling i form av koblinger av forskjellige tjenester, der tilleggsytelser fremstår som lokkemidler. Et eksempel kan være at operatøren tilbyr forsikringer, leie av boligalarmer eller lignende dersom man inngår et abonnement. Forbrukerombudet kan i en viss utstrekning gripe inn mot en slik utvikling etter markedføringslovens bestemmelser. Slike produktpakker kan imidlertid by på vanskelige grensedragninger.

Det er viktig at vilkårene tilknyttet det produktet som tilbys forbrukeren er basert på en rimelig ansvars- og risikofordeling. Dette vil være grunnleggende forutsetninger for tilliten til nye produkter som tilbys i markedet.

Spesifikke krav til kvalitet er viktig for å fastslå om det er en mangel, og dermed sikre forbrukerens rett til mangelsbeføyelser. Etter gjeldende telelovgivning stilles det i liten grad slike krav til tjenestens kvalitet, noe som gjenspeiles i kontraktene. Etter mitt syn bør fremtidig lovgivning derfor legge til rette for en angivelse av konkrete minimums kvalitetskrav for de enkelte tjenester. Slike krav kan samtidig legge til rette for valgfrihet o g konkurranse ved at man kan søke å unngå situasjoner der brukerne gjennom tekniske begrensninger blir låst til et begrenset tilbud av tjenester.

Jeg har også gjennomgående sett eksempler på kontrakter der den næringsdrivende ønsker å fraskrive seg mest mulig ansvar. Det kan være uklart hvor de rettslige grensene går etter gjeldende rett og forbrukeren på sin side kan være lite kjent med de nye teknikkene. Resultatet er at kontrakten utformes slik at risikoen skyves over på forbrukeren.

2 Vurdering av endringsbehov i gjeldende rett
Jeg vil gi min tilslutning til utvalgets forslag om å gjøre enkelte justeringer av eksisterende lovverk på kort sikt, mens de større endringene utstår til den tekniske utviklingen har kommet lenger. Jeg vi likevel påpeke nødvendigheten av å ha en aktiv holdning til lovreguleringsspørsmålet etter hvert som teknikken muliggjør og forlanger nye løsninger, slik at lovgiver kan være med å legge premissene for utviklingen. Etter det jeg kan se gjør denne utredningen det mulig å være forholdsvis godt forberedt på utviklingen og de rettslige problemstillinger den reiser.

På bakgrunn av de forhold som er belyst i utredningen synes det som en fornuftig løsning at sektorlovgivningen foreløpig opprettholdes i stor grad. Utvalget har foreslått en generell justering av tele- og kringkastingslovgivningen, slik at teleloven skal regulere distribusjon, mens kringkastingsloven skal regulere innhold. Jeg har ingen innvendinger til dette.

I pkt. 7.5.2.2 er foreslått etablering av et kontaktutvalg for IKT-sektorene. I dette kontaktutvalget er det imidlertid viktig at også forbrukerorganer er representert.

3 Vurdering av enkelte virkemidler i teleloven
Pkt. 8.1.3.1 Tilgang til infrastruktur
Jeg er enig med utvalget i at større konkurranse i distribusjonsleddet vil på sikt gjøre det naturlig å bygge ned noen av de sektorspesifikke krav til tilbydere med sterk markedsstilling om åpen tilgang til sine nett. Videre er jeg enig i at det i overskuelig fremtid vil være nødvendig med bestemmelser som sikrer samtrafikk mellom tilbydere av telenett og - tjenester. Dette er en viktig forutsetning for at tjenestetilbyderne sikres tilgang til eksisterende nettressurser, og at konkurransen på tilbydersiden blir mest mulig virksom og reell. Uten regulering av samtrafikken mellom tilbydere av telenett og -tjenester, vil det nærmest være umulig for nye tilbydere i markedet å etablere seg, med mindre de benytter konkurrerende infrastruktur.

Pkt. 8.1.3.4 Teletorg
Jeg er ikke enig i utvalgets forslag om at den innholdsmessige reguleringen i teletorgforskriften § 10 bør oppheves. Selv om straffeloven uansett vil sette grenser for teletorgtjenestenes innhold, er jeg enig med utvalgets mindretall i at den innholdsmessige reguleringen bør videreføres inntil videre, slik at det kan gjennomføres en evaluering av selvkontroll-ordningen før man tar endelig standpunkt.

Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at Forbrukerombudet har mottatt en rekke klager fra forbrukere vedrørende presentasjonen av teletorgtjenester, herunder en rekke henvendelser vedrørende teletorglignende tjenester som tar i bruk løsninger som omgår teletorgforskriften, blant annet ved å tilby tjenester gjennom 21/22/23-nummer, stedsuavhengige nummer og utenlandsnummer. Forbrukerombudet ser av denne grunn behov for en regulering av teletorglignende tjenester formidlet via andre telefonnummere enn 820- og 829 nummerne, som omfattes av forskriften i dag.

4 Kringkastningsloven
Pkt. 8.2.1 Kringkastningsdefinisjonen
Presiseringen av definisjonen i kringkastingslovens § 1-1 til å gjelde kun samtidig mottak synes i utgangspunktet hensiktsmessig.

Jeg vil likevel påpeke ett område som etter min mening blir skadelidende på en unødvendig måte, nemlig forbudet mot reklame særlig rettet til barn og reklame i tilknytning til barneprogram. Disse reglene burde etter min mening ikke begrenses til sendinger som er egnet for samtidig mottak. Reklame rettet til barn har vært drøftet som et spesielt problem i forhold til Internett, og det er også diskutert det i forhold til video og barneforestilling på kino. Barne- og familiedepartementet skal nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede nærmere kommersialisering av barns hverdag, og jeg har oppfattet det slik at regjeringen ønsker strengere regler på området.

Pkt. 8.2.4 Særlige regler for kabelnett
Forbrukerombudet har mottatt en rekke henvendelser som gjelder programvalg og pakking av programmer og spørsmålet er som kjent diskutert i Kabellovutvalgets innstilling (NOU 1995:8).

Mitt syn er at den enkelte forbrukeren selv må kunne velge de program som ønskes. Dette vil gjøre abonnementvalg overflødig. Spørsmålet er imidlertid om det på det nåværende tidspunkt er teknisk og økonomisk forsvarlig å gå inn for en ordning med individuelle valg som innebærer en dekoderløsning for alle. Kringkastningsloven med forskrifter setter i dag visse skranker for slike individuelle valg.

Jeg har tatt opp spørsmålet i de pågående forhandlingene med kabeloperatørene. Ut fra de signaler som er gitt både fra bransjen selv og organer som Post- og Teletilsynet og Statens Medietilsyn synes det for tidlig å gå innfor en løsning med rene individuelle valg, både ut fra økonomiske hensyn og ut fra at det fortsatt er en stor grad av analog teknologi.

I boks 8.12 foreslår utvalget at bestemmelsene om abonnementsvalg bør vurderes opphevet. Det er åpenbare svakheter med nåværende ordning, noe som også er utdypet i NOU 1995:8. Mye tyder også på at valgordningen ikke følges opp fra operatørenes side. Jeg er likevel av det syn at reglene om abonnementsvalg bør videreføres inntil det blir økonomisk forsvarlig med individuelle valg. Det vil imidlertid være nødvendig med en innskjerping og mer spesifiserte regler, noe Forbrukerombudet vil ta opp i de pågående forhandlingene. Kabelselskapene har i dag tilnærmet monopol på sine områder og det kan være forbundet med relativt høye kostnader å bytte til parabol. Forbrukeren vil derfor være ganske fastlåst til den leverandøren vedkommende har inngått avtale med, noe som taler for at abonnentene, må ha en reell mulighet til å påvirke programinnholdet ut fra sine ønsker og prioriteringer.

Et samlet utvalg foreslår at ordningen med abonnementsvalg overføres til forbrukerlovgivningen dersom den ikke blir opphevet. Hva som menes med forbrukerlovgivningen er uklart og bør utdypes nærmere, likeledes hvilken instans som skal håndheve disse reglene. Jeg er imidlertid enig i at abonnementsvalgordningen er begrunnet ut fra forbrukerhensyn. Det kan derfor kan stilles spørsmål ved om Statens Medieforvaltning fortsatt skal håndheve disse reglene.

Jeg antar imidlertid at det ikke vil ta lang tid før digitaliseringen er kommet så langt at det kan åpnes for individuelle val g, og at det derfor ikke er behov for å overføre abonnementsvalgreglene fra kringkastningsloven til annet regelverk eller å endre dagens håndhevingsmessige situasjon.

Pkt. 8.2.6 Spesielle regler for NRK
Utvalget foreslår at alle regler som gjelder NRK spesielt bør samles i en egen særlov, ut fra tanken om at det er uryddig at kringkastingsloven dels fastsetter de generelle rammene for kringkasternes virksomheter, dels regulerer enkeltaktører spesielt. Jeg har ingen innvendinger til dette. Uavhengig av om det opprettes en særlov eller om NRKs virksomhet fremdeles skal være regulert i kringkastingsloven, bør imidlertid forholdet mellom kringkastingslovens generelle regler og NRK presiseres. Forbrukerombudet har støtt på tolkningsspørsmål med hensyn til hvordan kringkastingslovens regler kommer til anvendelse overfor NRK. Blant annet har jeg sendt en henvendelse til Kulturdepartementet i 1995 om forholdet mellom forbudet mot reklame særlig rettet til barn og reklame sendt i tilknytning til barneprogram. NRK sendte "reklame" for sin adventskalender som barna kunne kjøpe i utvalgte butikker. Dersom et slikt innslag hadde vært sendt på TV2 eller TVNorge, ville dette vært i strid med forbudet. I og med at NRK ikke er reklamefinansiert, var det spørsmål om innslaget kunne anses for reklame og vurderes etter reklamereglene i loven. Forbrukerombudet mottok aldri noen tilbakemelding fra Kulturdepartementet på henvendelsen. Også i forbindelse med foreslåtte endringer i kringkastingsloven har Forbrukerombudet ved gjentatt anledninger bedt om at forholdet mellom NRK og kringkastingslovens reklameregler klargjøres.

Pkt. 8.3.3 Medvirkeransvar i elektroniske tjenester
Det synes noe uklart hvilket ansvar ulike aktører i dag har for informasjon og annet som formidles via nettet. Jeg er enig med utvalget om at en bør vise tilbakeholdenhet med å pålegge aktører som utelukkende fungerer som distributører ansvar for direkte kontroll med innholdet som blir formidlet. Etter mitt syn bør det likevel opprettholdes et visst medvirkeransvar. Aksessleverandører vil kunne stille krav til det innhold som legges ut på nettet i forbindelse med de avtaler som inngås med forbrukere og næringsdrivende. Når de senere blir gjort oppmerksom på ulovligheter eller forhold som kan gjøre skade, bør leverandøren av tjenesten utfra lojalitet i avtaleforholdet ha en aktivitetsplikt og et ansvar.

For eksempel vil det være aktuelt å holde aksessleverandør ansvarlig for ulovlig markedsføring. Aksessleverandører vil utvilsomt anses som medvirker i markedføringslovens forstand og det følger av mfl. § 17 at en næringsdrivende som medvirker til å spre ulovlig reklame vil ha et medvirkeransvar. Forbudsvedtak kan også rettes mot medvirkere, jf. mfl. § 12 annet ledd og mfl. § 14 første ledd annet punktum.

Jeg antar at aksessleverandører etter dagens rettstilstand vil ha plikt til å reagere når vedkommende blir klar over ulovlig markedsføring fra noen av kontraktspartene, for eksempel et forbudsvedtak etter markedsføringsloven rettet mot den aktuelle annonsøren. Reaksjonen kan være å be annonsøren foreta endringer, for eksempel fjerne en annonse eller lenke, eventuelt stenge oppkobling mot andre servere/nettsteder. Det samme gjelder annet innhold som kan medføre skade på abonnentens programvare, for eksempel at en Internett aksessleverandør blir oppmerksom på forekomst av virussspredning på deres server. I slike tilfeller vil også medvirker kunne bli kontraktsrettslig ansvarlig.

Torfinn Bjarkøy
Forbrukerombud